Vil gi opp.

Jeg har kommet til et punkt hvor jeg bare vil gi opp. Hvor stresset og drittet blir for mye for meg.

Ting begynte endelig å gå min vei etter flere år med slit. Karakterene mine gikk opp, anmerkningene ned, jeg begynte å spise sunnere, være blidere, fikk bedre kontakt med de jeg er glad i, og føle meg bra for en gangs skyld.

Det er helt sykt hvor fort visse folk fikk dette til å rase. Disse folkene som skal være her for å hjelpe barna. Jeg har nesten mistet alt håp. 

Når jeg snakket med dem for rundt et år siden, trodde jeg at jeg hadde nådd bunnen. At jeg hadde det ille. At jeg led en nød ingen kunne sette fingern på. Det var min virkelighet. Jeg syntes synd på meg selv. Jeg trodde jeg hadde det verre enn alle andre. 

Jeg ser tilbake på meg selv som en egoistisk tosk til tider. Andre ganger klarer jeg ikke engang å se tilbake, jeg liker ikke hva jeg har blitt. Jeg liker ikke hva jeg var.

Før, da jeg trodde jeg hadde det ille, var en vanskelig tid for meg. Men nå, hvor jeg faktisk sliter mer enn folk aner, savner jeg den tiden. Ting var bedre da enn jeg trodde. 

Jeg har folk som er glade i meg, og prøver å fylle meg med motivasjon. Men jeg syns ikke det virker. Og jeg klarer ikke ta meg selv opp igjen her jeg er nå. På stedet, i den situasjonen, med den smerten jeg er i nå. Jeg vil gi opp. Jeg vil legge fra meg alt, og gi opp. Jeg vil bare sitte i senga mi, til mine siste dager innhenter meg.

Det er fint her. Jeg trives her. Men jeg er ikke hjemme, og det knuser meg. Det knuser meg i tusen biter.

Å få beskjeden at jeg skulle dra, var som å få 10 kniver skutt inn i ryggen samtidig. Det var som å prøve å rømme fra det, på knust glass. Som å se mine størst frykter i øyene.

Ja, jeg har angst, ting går inn på meg. Jeg kan få depresjoner, noen ganger oftere enn andre ganger. Jeg er en stor pyse, som ikke kan ta vannsklier, berg- og dal baner, hoppe ut i vannet, bade i sjøen, fortelle de jeg stoler mest på hvordan jeg føler meg face to face. 

Det finnes flere ting ved meg som ingen vet. Som jeg ikke er klar for å prate om. Men som folk graver i, og prøver å finne ut av.

Jeg har et par minutter om dagen hvor jeg overbeviser meg selv om at hvis jeg later som eg er lykkelig her, så kanskje jeg blir det. Men det går ikke. De få minuttene føler jeg meg som en annen person. For det er ikke akkurat typisk meg å leve et lykkelig liv....

Dette er bilder fra de få minuttene jeg har prøvd. For jeg lover. Jeg har prøvd.



Jeg gjemmer meg i et skall. Jeg skriver hjerter på bilder, jeg lager gimaser, jeg lager gode yoghurter. Dette hjelper ikke. Dette er ting jeg pleier å like, men ikke liker atm. Jeg gjemmer meg bak en fassade. Jeg setter opp et spill for galleriet, for å virke minst mulig deppa. Livet til en ungdom skal ikke være sånn her. Det er på denne tiden du skal finne ut hvem du er, hvem du kan stole på og ikke, hvem du bør ha i livet ditt og ikke, hvordan du skal klare deg på egenhånd, hva du vil bli når du blir voksen.

Du skal fokusere på fremtiden din, du skal prestere på skole, du skal prestere hjemme. Du skal være den perfekte sønnen/datra, du skal være den perfekte vennen, kjæresten, klassekameraten, læringsvennen. Du skal kunne alt. Du skal vite alt. Du skal være perfekt. Dette gir meg frysninger. 

Vi er faen ikke perfekte. Ikke på den måten vi er forventa å være perfekte. Vi er perfekte på hver vår måte!! Ingen på den samme måten!! Vi skal faen ikke trenge å leve opp til noen andres forventning enn vår egen! Men alle rundt oss skal påvirke vår egen mening? Dette er ikke rett!

 






 

-Shamina

Forklaring loader 10%........

Jeg har vært her i 32 timer. Jeg får meldinger av folk som lurer på hvorfor jeg flytta. Jeg skal være helt ærlig, legge alle kortene på bordet.

Dette er min historie.

Når jeg var liten hadde jeg ingen pappa. Bestefar var som min pappa.

Når jeg var 3 år gammel møtte jeg Ronny med et "uhell". Han var på besøk hos mamma etter at jeg hadde lagt meg, men fikk ikke sove, så jeg sto opp. Den kvelden ble vi sittende og tegne.

Når jeg var 4 ble mamma gravid. Når jeg var 5 fikk hun en baby sammen med Ronny, som jeg nå hadde valgt å begynne å kalle pappa(2007). Vi diskuterte navn en stund, jeg ville kalle han Henrik, og mamma og pappa ville kalle han Phillip. (Henrik og Filip var søsken som gikk i barnehagen min, og jeg var venn med Henrik, ikke Filip.)



 

Dette året ble også min andre lillebror, Benjamin, født. Han er sønnen til en biologiske faren min, som jeg på dette tidspunkt ikke kjente til.

Året etter, året jeg begynte på skolen (Stinta, Arendal) ble Emmel (2008) født, lillesøstra til meg og Benjamin. (Hun bak meg)



 

Midt i 2. klasse flytta vi fra byen og ned til Kilsund. Jeg bytta skole fra Stinta i Arendal by, til Flosta i utkanten av kommunen, nesten helt ned i Tvedestrand. Når vi bodde i Kilsund var det hos mommo. Mommo og mamma går ikke overens, så etterhvert flytta vi ut derfra. Mamma var overbevist om at mommo prøvde å stjele oss (bullshit etter min mening) og tok oss med til nabolaget rett i nærheten. Kattene våre ble igjen hos mommo, pappa R (Ronny) satt i fengsel att (at the time). Etterhvert avlivte mommo kattene, fordi hun ikke kunne ta vare på dem. Mamma påsto at hun kunne ta vare på dem, hun bare gadd ikke. (BULLSHIT)

I dette nabolaget bodde vi i et gult hus. Jeg hadde fylt 8 og gikk i 3.klasse. Jeg og mamma havna i en krangel før skolen en dag, og hun slo meg. jeg legger ikke skjul på det, selv om hun gjør. Hun slo meg i ansiktet. Den dagen gråt jeg hele dagen på skolen, fortalte ingen hva som hadde skjedd. Jeg hadde psykisk litt problemer allerede fordi familien min alltid har vært splittet, jeg begynte å lure på hvem den egentlige faren min var, og på toppen ble jeg slått av mamma. Jeg som alltid hadde vært hennes lille engel. Jeg elsket mammaen min. 

BFO av Phillip, mamma og meg på Hove-tur på Tromøya, Arendal, for halvannet år siden.



1 eller 2 år etterpå flyttet vi til Brårvikkilen, og bodde i en leilighet over hun som var bestevennen min att.

Mens vi bodde der (i 3 år) var det mye krangling. Og når jeg sier mye, mener jeg  MYE . Familien holdt på å ryke. Mamma og pappa R krangla mer enn noen gang, jeg og mamma krangla. Jeg og pappa R krangla. Phillip ble vanskelig, trolig trassalder though. 

-

-

-

-

Vi endte opp med å flytte igjen. Jeg og mamma flytta litt før Phillip og pappa R. Jeg hadde en tendens til å alltid ta mammas parti, fordi jeg syntes det var feigt å la henne stå alene i en krangel når hun var både yngre og fysisk mindre enn pappa R. 

Jeg og mamma flyttet til Nygaard, hvor vi sov på madrasser på gulvet i stua, så film på pc og spiste pizzaboller og rett i koppen supper. På disse få dagene kan jeg faktisk ikke huske en eneste krangel.

Senere kom også Phillip og pappa R. 

Ikke lenge etter flytta pappa R ut igjen.

I 2015/2016 stakk jeg av hjemmefra. Hjem til en venninne som heter Ally. Hun støttet meg og vi planla å gå på Åpen Hall på skolen og møte vennene våre. Bare så jeg skulle få en pause hjemmefra, men jeg spurte ikke om lov. Mammaen til Ally sa ifra til læreren vår at jeg var der. Han sa det til mamma og mamma kom for å hente meg. Dette endte opp med brytekamp i gangen, som jeg hadde flere blåmerker etter. *kremt kremt*!

Når mamma fant ut at hun ikke fikk meg bort derfra kom onkelen min, mammas eldste bror, Fred. Han ga mamma telefonen sin med kamera på. Hun filmet mens Fred dro meg ut i bilen. På sokkelessen. På grusen. Takk for den liksom. Skulle likt å få den videoen.

I August 2016 var jeg så ferdig med livet og mamma at jeg bestemte meg for å kontakte den biologiske faren min, pappa S. Vi kom fort i god kontakt, og jeg ble glad i han med en gang. I Oktober møtte jeg han, Emmel og Benjamin for første gang.



 

Jeg og mamma krangla mye på Nygaard. Det gjorde vi mer og mer og mer helt inntil for nøyaktig to uker siden i dag. Da gikk jeg lei. Jeg dro til pappa R.

Samme dagen ble den siste lillebroren min, Leon født. (Hos pappa S, 2017)

På søndag 4.Mars besøkte jeg lille Leon sammen med mommo (mammas mamma ofc) og Mamo (pappa S sin mamma). Han sov hele tiden og han var kjempefin. De små nysene hans var kjempenusselige.



Livet smilte. Alt virket så herlig!

<3

-

-

-

Tirsdag 13. Mars brakte helvetet løs.

Barnevernet dukka opp på døra til venninna mi

BFO av ho



De sa de ville høre med meg hvordan jeg hadde det etter at jeg flytta til pappa R. LØGN. Når de kom fortalte de at de ville at jeg skulle flytte. Jeg sa nei, men hadde ikke noe valg. Jeg sov hos Ørjan de neste to nettene.



Mens jeg var hos Ørjan og faren hans (Frode) fikk jeg høre hvorfor jeg måtte dra så fort. 

Barnevernet hadde hørt at jeg dro fra mamma (som er den eneste som har foreldrerett over meg). De hadde stukket ned til pappa R og sjekket om jeg kunne være der. Det syntes de altså ikke at jeg kunne. 

Torsdag 15.mars kl.09:00 på morran ble jeg hentet hos Ørjan og Frode av barnevernet og kjørt til Farsund. Turen tok 3 timer. Paret jeg kom til er kjempegreie, rommet er fint og jeg har eget fint bad.

Eneste problemet mitt er at jeg ikke er i Arendal. Hadde jeg vært i Arendal hadde det faktisk vært OK.

Jeg savner alle sammen, og jeg vil hjem.

Xox -Shamina.....

Dagbok..

I dag flytta jeg fra Arendal til Farsund.

Barnevernet har bestemt at her skal jeg bo inntil de finner et fosterhjem til meg. Flere folk jeg kjenner har meldt seg som fosterhjem, og jeg håper det blir sjekket opp i snart.

Paret jeg bor hos er et beredskapshjem. De er snille og morsomme, og veldig flinke med ungdommer i min situasjon. Men jeg vil hjem. Det er ikke her jeg hører til... Jeg hører til hjemme hos mine egne. Kanskje ikke mamma, for jeg ba jo selv om å få flytte fra henne, men hos pappa, besteforeldre, tanter, onkler, kusiner, fettere, søsken, og Karolina. 

Jeg vil hjem.

Jeg kommer til å skrive mer på bloggen fremover, den har blitt en dagbok. Den har blitt en enda større befrielse enn den var.

Tenk deg å være fortapt, og endelig finne noe som hjelper igjen.  Noe som får deg til å glemme bekymringene dine et øyeblikk.... dette er hva jeg bruker bloggen til akkurat nå.

Får håpe jeg ikke kjeder alle sammen med dette. Men dette er min blogg, og også min hverdag.

Jeg savner alle dere som tenker på meg hjemme. Jeg er glad i dere, og jeg vil snakke med dere. 

Xox Shamina....

Check it out!! This is bae <3

Til døden skiller oss ad......?

Uhm........... Er jeg forlova???

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-

-


Well, Sleeping Beauty. Det er en ganske koselig familiefilm. Men de to orda har en helt annen betydning for meg.

Jeg er ikke forlova, nei. Men jeg er forplikta (av meg selv) ovenfor this Sleeping Beauty om å aldri forlate ho. Ho har redda livet mitt, ho har gitt meg en skulder å gråte på, ho har brukt meg som en skulder å gråte på, ho har elska meg når jeg fortjente det minst, ho har gitt meg en klem når det har vært fare for å få seg en på trynet, og ho har holdt hånden min når det ikke var fysisk mulig å skjelve mer. Denne jenta roer ned angstanfall. Denne jenta roer ned panikkanfall. Denne jenta lar deg gråte deg selv tom, og når du ikke gåter mer, varer klemmen fortsatt. Denne jenta er fantastisk. Og denne jenta er min.

 

Gå og følg henne på instagram!! <3 @ka.rol.ina (Hun er litt #inspo )

Xox -Shamina

Bytta etternavn??

Har fått mange meldinger med spørsmål om hvorfor jeg bytta etternavn. 

Bare for å få det ut av verden, så har jeg IKKE bytta etternavn. Mitt navn er Shamina Elèn Pedersen. 

Jeg vil ikke kvitte meg med Pedersen navnet for alt i verden. Den jeg står nærmest her i verden er min fantastiske bestefar, med etternavnet Pedersen. Jeg vil for alltid beholde det navnet, og har også planer om å kalle opp et barn etter ham.

Har ikke byttet etternavn, vil ikke heller. Vil bare legge til Belegu. Pedersen er mammas navn, og Belegu er den biologiske faren min sitt navn. Derfor vil jeg ha begge. Begge navnene er en del av identiteten min. 

Så nå vet dere det, jeg har ikke byttet, men har tenkt å legge til enda et.

BFO av skjønneste jenta som har sovna på sofaen ved siden av meg <3 night home alone <3

Elsker deg Linnie <3

Xox Shamina <3

 

Sosiale medier <3





Følg meg gjerne! <3
 

Hvem kunne vel......

Hvem kunne vel elske noen med angst?

Hvem kunne vil like en som kutter seg selv, er suicidal?

Hvem kunne vel bry seg om en med depresjoner?

Ja, du leste riktig. Dette er kommentarer jeg selv har fått. Og mange andre. Dette er bare en kort oppsummering av alle kommentarene jeg har lest rundt forbi.

"Jævla anoreksiahore!" så jeg under bildet til en jente fra samme by som meg. Det var i dag. Det denne ANONYME brukeren ikke visste (mest sannsynlig) er at moren til denne jenta tok selvmord. Faren er rusmisbruker og pleide å slå henne, helt til barnevernet plasserte henne hos bestemoren. Hun ble født med en sykdom, som ikke kunne fikses uten at de måtte sy sammen en stor del av magesekken hennes. Så hun kan nesten ikke spise noenting, og må ta vitaminer i tillegg til den lille maten hun har plass til i magen.

Hun har egne private aktiviteter for barna i nabolaget hvor det stort sett går i fotball, kanonball og basket. Derfor beveger hun seg mye mer enn nødvendig, og tar av seg alt av fett som finnes omtrent.

Velkommen til den ekte verden! 

Voksne! Dere må ta dere sammen! Se for dere at dere har en datter, på min alder. Hun er 14, hun har fått seg en kjæreste. Han virker som regne prince charming og dere liker ham. Dere begge to, mann og kone, er enige om at datteren deres har gjort et bra valg. Etter et par måneder begynner dere å se at hun ikke er i like godt humør lenger. Dere spør hva problemet er.

"Ikke noe. Jeg vil ikke snakke om det." er det eneste dere får tilbake.

Dere skaffer dere facebook for å prøve å holde dere oppdatert på livet hennes, fordi dere elsker henne og vil vite hva som er galt, fordi dere kan da kanskje hjelpe.

Dere ser masse puppebilder på facebooksiden hennes, som hele skolen poster med jevne mellomrom. Tagger henne, skriver stygge kommentarer og sender det til vennene sine. Dere vet ikke hva dere skal gjøre med det, så dere tar det opp med henne.

Hun vet ikke hva dere snakker om, sier hun. Hun sier at hun har det bra med kjæresten sin, og at han ville fikset det hvis det var noe.

Lite vet dere at det er de to som har sendt disse bildene frem og tilbake mellom hverandre. Han har lovet henne at ingen får vite det, men plutselig ligger det på nettet. Han har latt vennene sine ta bilde av snappene(?) og sendt dem i en gruppe på messenger. I gruppa legger de inn nakenbilder av alle jentene de klarer å lure til å sende dem det. Og så kommenterer de hva de syns om de forskjellige. De dømmer dem etter deres nakne kropp.

Dere som foreldre kan nå ikke gå imot datteren deres på noe innenfor temaet, og må ta det opp med henne forsiktig.

Dere spør datteren deres om hun ikke vil invitere kjæresten sin over på middagsbesøk. Hun hører på dere, og gjør som dere sier. Hun inviterer ham på middagsbesøk. Han kan ikke komme, men dropper av en bukket med blomster. Dere aner fortsatt ikke om disse bildene virkelig er av deres datter eller hvem som spredte dem og hvorfor de er over hele facebook veggen hennes. Dere har fortsatt et like godt inntrykk av kjæresten hennes som dere alltid har hatt.

Etter flere uker med å ha pønsket på hva dette kan være ser dere at hun begynner å bare gå med langarmede gensere. En av dere får se litt av armen hennes mens hun vasker hendene før middag. Dere gir den andre et blikk for å få den til å følge med. Datteren deres drar ned de lange armene på genseren og later som ingenting. Hun aner ikke at dere har sett det.

Et par måneder senere spilles det triste sanger i krika, før dere går ut med en kiste for å senke den i en ferdig gravd grav. Etter noen dager får de på gravsteinen også. På gravsteinen står navnet til datteren din.

Mobbingen ble for drøy. Hun har tatt sitt eget liv. og lagt igjen en lapp hjemme. Hun har kjørt av gårde, tatt livet av seg, og det var det siste dere så til henne. Da hun dro hjemmefra den morgenen virket hun glad.

Dere tok ikke tak i det med en gang. Dere har nå ikke lenger en datter.

Se for dere at dette skjedde i deres liv. Å være en tenåring i dagens samfunn er ikke det samme som å være en tenåring 10-20 osv år tilbake.

Den jenta som her ble kalt din datter, skadet seg selv, hun var suicidal. Hun hadde angst og skulket skolen. Og når depresjonene tok overhånd skadet hun seg mer.

Både voksene og unge må ta seg sammen. Ikke vær redde for å se sannheten! Vær støttende, vær snill. Mot alle du møter. For alle kjemper en kamp du ikke vet noe om, enten det er fysisk, psykisk eller begge deler.

Takk for meg.

Xox Shamina 3<

Change

Forandring fryder!

Rommet mitt gikk fra å late som jeg var dronningen av helvete, til prinsessen av sukkerspinn!

I helga, mens jeg har vært hos pappa, har mamma slitt seg ut og pusset opp rommet mitt. Da jeg kom hjem i dag etter skolen ble jeg stående å måpe i døråpningen og klarte ikke å få frem en lyd!

Bilder av det nye rommet er lengre nede i innlegget!

Alle bloggere burde ha et koslig sted å skrive <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx


xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx



Xox Shamina <3

Velkommen!

Dette er min nye blogg! 

Jeg drev bloggen som het http://www.lya123.blogg.no/ i 4 (ish) år. Nå har jeg laget en ny med mitt eget navn fordi den andre ble startet mens jeg gikk på barneskolen og alt jeg tenkte på var navnet til katten min.

På den forrige bloggen var ingenting innenfor rammer. Ingenting.

Men nå skal jeg gjøre det annerledes. Jeg har prøvd meg på å være et ordensmenneske, og trives best når alt rundt meg er nøyaktig sånn det skal være. Ellers klikker OCD-en min, og da er jeg ikke noe gøy å ha med å gjøre.

Jeg begynte å korte ned innleggene mine på den gamle bloggen, og det har jeg tenkt å snu igjen. Så det blir 50/50 med lange og korte innlegg. 

Jeg håper jeg får laget flere videoer også!

Xox Shamina <3

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Februar 2017
Shamina

Shamina

14, Arendal

I screwed up life a while ago.. #sorrynotsorry

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits